rasestandard schaeferhund

Verdens beste familie og brukshund.

www.vestvarden.com

RASESTANDARD / HISTORIE

RASESTANDARD FOR SCHÄFERHUND

HJEMLAND/
OPPRINNELSESLAND:

TYSKLAND

FCI's rasenr.: 166

Gruppe 1, Bruks-, hyrde og
gjeterhunder

HELHETSINTRYKK:

Middels stor, lett langstrakt, kraftig og med gode muskler. Knoklene tørre og alle sammenføyninger faste.

PROPORSJONER:

Kroppslengden overstiger mankehøyden med 10-17%. Forholdet snute : skalle = 1:1.

ADFERD/
TEMPRAMENT:

Nervefast, selvsikker, avbalansert (unntatt når provosert), frimodig, oppmerksom og lærenem. Må være modig, ha kamplyst og hårdhet passende til en selskaps-, vakt-, beskyttelses-, tjeneste- og gjeterhund.

HODE:

Skalle/
Stopp:

Helhetsinntrykket tørt, kileformet, i proporsjon til kroppen (lengden ca. 40% av mankehøyden) uten å virke plumpt eller for overstrukket. Passe bredt mellom ørene. Pannen sett forfra og fra siden svakt velvet med eller uten svakt antydet midtfure. Sett ovenfra smalner skallen gradvis fra ørene og frem til snutespissen med en skrå fortløpende, men ikke skarp stopp, over i et kileformet snuteparti. Skallebredden ca. lik skallelengden.

ANSIKTSREGION

Nesebrusk :

Sort

Snuteparti:

Rett neserygg. Konkav eller konveks neserygg uønsket.

Lepper:

Stramme, slutter godt til, mørke i fargen.

Kjever/
tenner:

Velutviklete. Saksebitt; buet tannstilling mellom hjørnetennene uten store mellomrom. Sunt, kraftig og komplett tannsett.

Kinn:

Mykt avrundete, ikke fremtrendende.

Øyne:

Middels store, mandelformede, noe skråttliggende og ikke fremstående. Så mørke som mulig.

Ører:

Spisse ståører av middels størrelse, bæres opprettstående og rettet likesidig fremover (ikke innoverdreid). I bevegelse eller hvile kan ørene legges bakover og regnes ikke som feil.

HALS:

Kraftig, muskuløs, uten løs halshud. Bæres i en vinkel på ca. 45° i forhold til horisontalen.

FORLEMMER:

Helhets-
inntrykk

Rette sett fra alle sider. Sett forfra absolutt parallelle.

Skuldre:

Skulderblad og overarm av samme lengde. Middels muskuløs, godt tilliggende. Vinkel mellom skulderblad og overarm ideelt 90°, som regel 110°.

Albue:

Verken inn- eller utoverdreid i stand eller bevegelse.

Underarm:

Rett sett fra alle sider, parallell, tørr og muskuløs.

Mellom
hånd:

Ca. 1/3 av underarmens lengde, med en vinkel på ca. 20°- 22° med underarmen. Verken for steil eller for skråstilt, som vil influere på bruksegenskapene, særlig utholdenheten.

Poter:

Runde, godt sluttet og velvet. Tredeputene harde, men ikke sprø. Klørne kraftige og mørke.

KROPP:

Overlinje:

Fra halsen og over den velutviklede manken og bakover i en myk linje lett hellende i forhold til horisontalen.

Rygg:

Sterk, kraftig og muskuløs.

Lend:

Bred, muskuløs og velutviklet.

Kryss:

Langt og lett avfallende (ca. 23° til horisontalen) og går uten avbrekk over til haleansatsen.

Bryst:

Moderat bredt, velutviklet og så langt som mulig. Brystdybden ca. 45°-48° av mankehøyden. Moderat hvelvede ribben, tønneformete eller flate ribber feil.

HALE:

Rekker minst til haseleddet, men ikke lenger enn til midt på mellomfoten. Noe lenger behåret på undersiden og bæres hengende i en myk bue. Når opphisset eller i bevegelse kan bæres høyere, men ikke over rygglinjens forlengelse.
Operative inngrep forbudt.

BAKLEMMER:

Helhets-
inntrykk:

Noe bakoverstilte, parallelle sett bakfra. Lår og underlår av omtrent samme lengde og danner en vinkel på ca. 120°.

Lår:

Kraftige og muskuløse.

Haser:

Kraftige og muskuløse.

Mellomfot:

Mellomfot: Står loddrett mot bakken under haseleddet.

Poter:

Poter: Sluttede, lett velvet, tredeputene harde og mørke, klørne kraftige, buet og mørke.

BEVEGELSER:

Schäferhunden er en traver. Lemmenes lengde og vinkler må være så avstemt til hverandre at hunden uten vesentlig forandring av rygglinjen kan skyve frem bakbena omtrent til midten av kroppen og strekke forbenet like langt fremover. Enhver tendens til overvinkling i bakparten reduserer fastheten og utholdenheten og derved bruksegenskapene. Ved riktig forhold i bygning og vinkling får hunden et gangverk som forløper slik at bevegelsene skjer i jevn høyde over marken og gir inntrykk av uanstrengt bevegelse fremover. Med hodet rettet fremover og lett hever hale får denne jevne og rolige traver en myk buet overlinje fra ørespissene over nakken, den rette ryggen og frem til halespissen en myk, uavbrutt svinget linje.

HUD:

Løs tilliggende, men uten å danne folder.

PELS:

Hårlag:

Korthåret (Stockhaar) med underull. Dekkpelsen tettest mulig, hardt og fast tilliggende. Kort hårlag på hodet inklusive ørenes innerside, benas fremside, poter og tær. Noe lenger og kraftigere pels på halsen. På baksiden av for- og bakbena og ned til håndroten og haseleddet er hårlaget lengre, på overlåret danner det rikelige bukser.

FARGE:

Sort med rødbrune, brune, gule til lysegrå tegninger; ensfarget sort; ensfarget grå. Hos grå med mørkere avskygninger med sort sadel og maske. Ubetydelige små hvite brystflekker og meget lys farge på innsiden av bena er tillatt, men ikke ønsket. Nesebrusken alltid sort. Manglende maske, lys til stikkende øyefarge, lyse til hvitaktige tegninger på bryst og benas innsider, lyse negler og rød halespiss ansees som pigmentsvakhet. Underullen viser en lysere gråtone. Hvit farge ikke tillatt.

STØRRELSE OG VEKT:

Manke
høyde:

Hannhunder: 60-65 cm
Tisper: 55-60 cm

Vekt:

Hannhunder: 30-40 kg
Tisper: 22-32 kg

FEIL:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

ALVORLIGE FEIL:

Avvikelser som går utover bruksegenskaper.
For lavt ansatte ører, kippører, innoverdreide ører, ikke faste ører.
Lyse, stikkende øyne.
Betydelig pigmentmangel.
Manglende fasthet i kroppen.
Tannfeil: Alle avvikelser fra saksebitt og korrekt tannformel, som ikke er listet under diskvalifiserende feil.

DISKVALI-SERENDE FEIL:

Nervøs, engstelig eller aggressiv.
Betydelige øre- eller halefeil.
Deformiteter.
Manglende tenner:
(1 3. premolar (P3) pluss en annen tann, eller 1 hjørnetann, eller 1 4. premolar (P4), eller 1 1. molar (M1) eller 2. molar (M2), eller totalt 3 tenner eller mer.)
Avvikende kjever; overbitt større enn 2 mm; underbitt; tangbitt.
Størrelsesavvik ± 1 cm
Albino.
Hvit farge (også med mørke øyne og klør).
Hunder med lang dekkpels (Langstockhaar). (Lang, bløt, ikke godt tilliggende dekkpels med underull, med faner på ørene og bena, buskete bukser, hale med beheng på undersiden).
Langhår (Langhaar). (Lang, bløt dekkpels uten underull, som regel med skill på ryggen, beheng på ørene, bena og halen).
Manglende testikkler.

HISTORIE

Schäferhunden er ved siden av jakt og vakthundene en av de eldste hunderasene menneskene kjenner til.
Schäferhund betyr gjeterhund, eller i overført betydning fåregjeterhund. Opp gjennom tidene har menneskene gjort seg avhengig av hund. Først som varsler, deretter som jeger og etter hvert som gjeter. Utvelgelsen av avlsdyr var i den første tiden sannsynligvis basert på tilgjengelighet eller tilfeldigheter. Opp gjennom årene ble egenskapene mer og mer vektlagt i avlen. Samfunnet utviklet seg gjennom århundrene og behovet for spesialiserte hunder meldte seg. Industrien gjorde sitt inntog i Europa og med dette endret også bosettingsmønsteret seg.

Menneskene samlet seg i byer eller mindre landsbyer og områdene til jordbruk ble mer begrenset. Opphør av fellesdrift og utvikling av eiendomsretten gjorde at menneskene måte drive virksomheten sin innenfor avgrensete områder.

I Tyskland finnes det nesten ingen skiller mellom beitemark, dyrket mark eller bebyggelse. For de som drev med sau i Tyskland førte dette til et behovet for en meget spesialisert hund. En hund som i tillegg til å vokte også kunne holde saueflokken samlet på et definert og avgrenset område. For å klare dette trengte de en hund av middels størrelse som kunne bevege seg uanstrengt i terrenget hele dagen.

Utviklingen av de tyske gjeterhundrasene var i gang.

I starten ble det avlet på hunder med de egenskaper som var etterspurt. Typelikhet og blodslinjer var nok fremmeord i den tiden. Offentlig kommunikasjon fantes ikke og reisevirksomheten begrenset seg til det mest nødvendige. De beste hundene i distriktet ble brukt i avlen. Slik oppstod det flere varianter av gjeterhunder i Tyskland. Gjennom nettopp det å bruke de beste hundene innfor et avgrenset område ble det meget innavl og derigjennom også typelikhet på hundene i hvert distrikt.
Hadde denne utviklingen fått fortsette, så hadde man hatt flere fårehundraser i Tyskland, slik som vi ser blant annet i Belgia.

I første halvdel av 1800 tallet vokste interessen for å avle pene hunder med typelike trekk i tillegg til egenskapene hundene var avlet etter, og mellom 1840 og 1850 kom de første raseklubbene og utstillingene. I første omgang var det jakthundene, hundene med størst anseelse, som fikk sine raseklubber og stamtavler. Utover i andre halvdel av 1800 økte også interessen for å avle vakre hyrdehunder. Det første forsøket på å få til en felles Tysk gjeterhund med ensartet utseende ble igangsatt av to personer som het Rielchelmann-Donau og Graf von Hahn i starten av 1890. De startet en hundeklubb som fikk navnet Phylax Klubb.
Ideen til Rielchelmann og Hahn var å krysse hunder fra distriktene Franken, Thyringen og Wûrttenberg for å få frem de rette arbeidsegenskapene og typene. Avlsarbeidet gikk det tålig bra med, men klubbarbeidet ble ingen suksess. Allerede etter få år ble Phylax Klubb nedlagt.

Eksperimentene til Rielchelmann og Hahn vekte imidlertid interesse for oppdrett av fårehunder og flere oppdrettere startet arbeid med å krysse hunderaser for å frembringe den perfekte fårehunden. Spesielt var hundene fra Thyringen distriktet ettertraktet, og i krysning med Wûrttenberghundene fikk man ofte typer med kraft og utseende som kunne aksepteres. Det ble også opprettet stambøker på hundene. Mange av hunden hadde nok korte stamtavler av naturlige årsaker.

To andre personer som hadde stor interesse for fårehundene var Rittmeister Max von Stephanitz og Artur Meyer. Gjennom flere år hadde Max og Artur fulgt med fårehundene på de forskjellige
stevner rundt i Tyskland. Det var vanlig på den tiden at brukshunder viste sin dugelighet på utstillingene, da dette var noe de fleste satte pris på, og oppdretterne kunne velge sine avlspartnere ut i fra hva de observerte.

På den første utstillingen for alle raser i Tyskland, i 1889 var selvsagt Max og Artur tilstede. Her oppdaget Max en hund som så ut til å ha potensial til å bli en mulig stamfar til en framtidig Tysk fårehund. Dette var en stor hannhund etter den tids oppfatning, en knapt middelstor etter vår standard, Hunden het Hektor von Linkesheim og var eid av en mann som het Sparwasser.

Kort tid etter denne utstillingen kjøpte Stephanitz Hektor av Sparwasser og omdøpte hunden til Horand von Grafath.

Horand von Grafath

Neste steg i utviklingen var å få startet en forening som kunne ivareta den videre utvikling av fårehunden og den 22. april 1899 opprettet Max og Artur Verein für Deutsche Scäferhunde. S.V. som den ble forkortet til var nok mer en avlsforening enn en raseklubb. Foreningen utarbeidet standard for rasen, opprettet stambok og etter hvert kom også utdanning av spesialiserte schäferhund dommere i gang. Helt opp til dags dato har SV administrert stamboken og utdannet dommere for rasen. SV har også sin egen klasse inndeling og utstillingsmønster som avviker fra FCI reglementet.

Som FCI dommer blir man ikke godkjent på utstillinger arrangert av SV, såfremt man ikke har tilleggsutdanning nettopp fra SV.
Også bedømmelsesmetoden på utstillinger er avlsrelatert. Hundene vurderes her også etter potensialet de har i videre avl. Kun hunder som kan fremvise avlsklasser av høy kvalitet kan forvente å bli plassert som tethunder over flere år. Når jeg påstår at SV var en avlsforening er det på grunn av at de utarbeidet strenge regler for hvilke hunder som kunne gå i avl, De utarbeidet prøver og tester hundene måtte gjennomgå og de avholdt egne kåringer for å fastslå at hundene oppfylte kriteriene for å bli godtatt som schäferhund. Også i vår tid må hundene bestå prøvene for å bli godtatt i avl. Alt dette styrt temmelig egenrådig av presidenten og hans nærmeste medarbeidere, først og fremst avlsvakten. Det er først i de siste tiårene demokratiseringen har skutt fart i SV.

Horand ble selvsagt den første hunden som ble registrert i stamboken til SV. Som en kuriositet kan nevnes at noe senere ble også faren til Horand innregistrert som schäferhund. Om dette ble gjort for å øke Max og Horands anseelse, eller om han vikelig oppfylte kriteriene for schäferhund vites ikke.

I sitt første kull fikk Horand sin mest berømte sønn, Hektor von Swaben. Hektor fikk igjen en sønn som het Beowolf . Både Hektor og Beowolf ble paret med same tispe.

Fra disse to kullene ble en tispe etter Beowolf paret med en han etter Hektor og ut fra det kullet kom en hannhund som fikk navnet Roland von Starkenburg.

Dette var en svart hund som raskt ble oppfattet som et ideal for rasen.
Det ble påstått at dette var en mutasjon, om det var på grunn av fargen, eller om det også var andre trekk som fremkalte spekulasjonene er usikkert. Det vi vet er at Horand var ulvegrå, hans sønn Hektor var grå med antydning til sort og hans sønn Beowolf var nærmest sort med antydning til grått. At det så skulle dukke opp en helt svart hund burde ikke komme som en stor overraskelse.

Roland von Starkenburg

Det som imidlertid er sikkert er at Roland ble den hunden som har hatt størst betydning for utviklingen av schäferhunden. Ut fra han sprang det en rekke blodslinjer hvor den mest markante er linjen over sønnen Hettel Uckermark og videre over Klodo von Boxberg noen generasjoner senere.

I de første 10 til 15 årene etter Horand prøvde oppdretterne å tilpasse seg den nye standarden. På utstillinger ble imidlertid store hunder foretrukket og dette resulterte i at Schäferhunden gradvis ble større. Spesielt var det bena som ble lenger.

Hettel Uckermark

Max von Stephanitz så faren i at bruksdugeligheten til hunden kunne reduseres med størrelsen og ga klart uttrykk for dette. Samtidig viste han hunder av ”korrekt” størrelse på utstillingene med godt resultat. Dette resulterte i at oppdretterne igjen tilpasset seg standarden.

Med Klodo von Boxberg og hans sønn Utz von Haus Schuttingen skjedde det en radikal forandring i avlen. Utz var den første hunden som står i type til dagens schäferhunder. Han hadde kraften og styrken til de tidligere gjeterhundene, men kroppen var mer rektangulær, ryggen rettere og bena kortere. Også fargene var endret. Fra de ulvegrå eller sortaktige med brune tegn og sterke farger var Utz mer sort med de gulbrue tegn på bryst forlemmer og baklemmer samt underside, slik vi kjenner de i dag. Sannsynligvis en arv etter Nores von der Kriminalpolizei, som var en svært lys hund etter den tids oppfatning.

Fra Utz går utviklingen gradvis fremover uten de helt store omveltninger før vi kommer til 1970 årene.

Utz von Haus Schuttingen

Mangfoldet var blitt stort og oppdretterne avlet på sine blodslinjer. I den avlsrelaterte bedømmingen var det vanskelig å holde oversikt over alle linjene. Prøvene og testene var utviklet til også å bli konkurranseformer. Noen oppdrettere mente bruksdugeligheten var i ferd med å gå tapt og ville avle på egenskaper og bruksresultater i stedet for etter standarden. Dr. Rummel som overtok som president i SV krevde en strengere styring av avlen og bestemte at kun 4 blodlinjer skulle telles med i videre avl.
Disse var Canto von der Wienerau, Quanto von der Wienerau, Mutz von der Pelztierfarm og Marko vom Cellerland. Kun hunder avlet over disse linjer kunne regne med å bli høyt premiert, og de fleste oppdretterne fulgte pålegget. Helt frem til i dag er disse hundene dominerende i avls sammenheng. Selv om vi har fått en del nye linjer, er dette underlinjer av nevnte hunder.

Quanto von der Wienerau

Quanto var en meget typefull hund og der er skjedd små forandringer i type og eksteriør etter denne hunden. Han var nesten litt forut for sin tid.

Mutz von der Pelztierfarm

Mutz var også en kraftig og typefull hund og med et meget solid mentalitet. Det viste seg imidlertid at det var vanskelig å få et bredt avlsresultat etter ham. Den beste linjen går sannsynligvis over Nick von der Wienerau. Antall hunder etter Mutzlinjen er betydelig mindre enn etter Quanto.

VA2 Quanto von der Wienerau Canto von der Wienerau

Canto er kanskje den hunden som hadde størst suksess i avlen. Selv var han litt mindre enn de to forgående hundene og også knappere vinklet, spesielt fremme.

Avkommene og underlinjer etter Canto ble tallrike og i dag er liten eller ingen forskjell på typer etter Canto eller Quanto.

Marko vom Cellerland

Marko var litt samme type som Canto, selv om han så litt mer ”gammeldags” ut.

Marko ble regnet som den absolutt beste nedarveren når det kom til mentalitet. Dessverre ble han ingen suksess, og i dag finnes avkom etter Marko stort sett bare på tispelinjer.

De av oppdretterne som driver med oppdrett av hyrdehunder har stort sett prøvd å følge avlsretningslinjene som ble opptrukket og med godt resultat.
Hyrdehundene har sin egen prøveform og har egne klasser på utstillinger.
Noen oppdrettere har klart å få frem topp hyrdehunder som også plasserer seg i toppen på spesialutstillinger.

Hyrdehundene nyter fortsatt stor anseelse i SV og der kåres hvert år en Tysk vinner blant disse.
Dette er en eksteriørbedømming som avvikles sammen med Tysk vinner for schäferhund.
For å delta i HGH klassen må man ha avlagt og fått godkjent sin hyrdehundprøve. Denne er stambokberettiget.

En del av brukshundfolket ville ikke følge pålegget til Dr. Rummel og valgte å avle utenfor de fire høyavlslinjene. De valgte det de kalte ”die alte blut”. Målsettingen var å foredle egenskapene de trengte til konkurranse hundene. Resultatet ble at hundene oftere fikk tilbake de gamle fargene som grå eller sorte.

Akkurat denne utviklingen kan være positiv med hensyn til mangfoldet. Det som er mer betenkelig er at eksteriørmessige egenskaper ikke vektlegges. Dette resulterte i at flere og flere hunder fremstod med dårlig kvalitet, noen til og med utypisk for rasen.

Trenden som startet i Tyskland har etter hvert som flere nasjoner får deltakere på høyt internasjonalt nivå spredd seg til store deler av Europa. I Norge ser vi ofte at brukshundinteresserte skal ha en ”ekte” brukshund. På utstilling får slike hunder ofte problemer med bevegelses mønsteret og fremstår som lite ønskelige typer.

Til Norge kom den første schäferhunden i 1910. Det var en tispe som ble importert av en politikonstabel ved navn Braaten. De første årene var det stort sett politiet som arbeidet med schäferhunden, men interessen for rasen vokste også blant sivilbefolkningen.

Flere så at egenskapene til hunden kunne nyttes til mer enn tjenestehund. Med sitt selvsikre vesen, nervefasthet og lett dresserbarhet ble den fort populær både som ettersøkshund, redningshund og konkurranse hund innen bruks sporten.

Norsk Schäferhund Klub ble stiftet i 1922 og ble samme år godkjent som samarbeidende klubb med Norsk Kennel Klubb. Klubben ble organisert med et styre, et avlsråd og en kontroll komité for kåringer. Altså nærmest en kopi av det tyske SV.

I dag har klubben et avlsråd som i tillegg til å føre oversikt over alle kull avlet av medlemmer også registrerer alle kåringer.

Avlsrådet utarbeider også forslag til tester og prøver som schäferhunden må gjennomgå for å oppnå avlsgodkjenning.

Klubben har også et brukshundutvalg som har tilnærmet samme funksjon innenfor brukshundarbeidet.

NORSK SCÂFERHUNDKLUB

Etter den første importen vokste rasen jevnt, dels ved hjelp av importerte hunder, dels ved parringer mellom norske hunder.
I 1922 kom den første spesialutstilling for schäferhunder. Fortsatt var det Norsk politiforening som var ledende med avlsarbeidet og de var også arrangør for utstillingen. To år senere gikk den første brukshundkonkurransen av stabelen.

Anti-tankhunder - 2 (Wikipedia)

På samme tid kom de første tilbakeslag for rasen. Det var på denne tiden at stortinget fremmet proposisjonen om forbud mot hold av schäferhund pluss et par andre hunder fra tjenestehundgruppen. Dette ble det heldigvis ikke noe av.

På samme tid kom også karantenebestemmelsen, noe som gjorde import av hunder vanskelig for andre enn de med meget god økonomi.

Deretter fulgte andre verdenskrig med påfølgende konfiskering av tjenestehunder.

Etter krigen begynte rasen igjen å vokse. Etter hvert som økonomien bedret seg ble det flere og flere som importerte hunder, enten hannhunder eller drektige tisper. Noen reiste til og med til Tyskland eller Italia for å pare egne tisper.

Etter at karantene bestemmelsene ble opphevet innenfor EU området har vi igjen fått fri tilgang til hele det europeiske avlsmateriale.

I tiden frem mot 1970 økte interessen for Norsk Schäferhund Klub, og det ble opprettet avdelinger i alle fylker. Pr dags dato er det avdelinger spedd rundt om i landet.

I den mest aktive og populære perioden til schäferhunden, fra 1980 -2000, var det til enhver tid ca 30 000 individer i Norge. Etter år 2000 har populariteten vært dalende og rasen teller i dag ca. 15 000 individer. Fortsatt Norges mest populære hunderase, men med knappest mulig margin.

I Norge har vi ikke klart å få til egne norske blodslinjer etter hannhunder, selv om enkelte hannhunder har hatt opp mot 400 tisper til parring.

Årsaken til det er dels at vi ikke har avlsrelatert bedømming, ikke har en pålagt avls politikk og liten interesse for bruk av norskoppdrettete hannhunder.

Etter få generasjoner bakover, faller de fleste hunder inn under de tyske linjene.

Large picture of V1 (N) NUCH Ilo von der Wienerau

Ilo von der Wienerau, en av Norges mest brukte hannhunder.

Derimot kan vi se at flere oppdrettere har valgt å satse på tispelinjer, og det med godt resultat. Mange norske oppdretter kan føre anene flere tiår tilbake. En del tisper har utmerket seg spesielt med hensyn til å fremskaffe verdifullt materiale til videreavl, og dette sammen med kunnskapene til de beste oppdretterne har brakt den norske schäferhunden frem til en av verdens beste.

Er vi så i mål med å utvikle schäferhunden. Svaret er både ja og nei. Eksteriøret er i dag tilnærmet slik standarden beskriver. Korrekt skuldervinkel er det som ser ut til å være det vanskeligste å oppnå.

Oppdretternes iver etter å fremskaffe bedre hunder gir utslag i lenger løpsknokler og bedre vinkling i bakben. Dette medfører et travmønster som ikke er typisk for schäferhunden. Allerede i midten av 1920 uttalte von Stephanitz på en utstilling i England at hundene løp altfor fort. Målsettingen må være å få korrekt harmoni mellom bakpart og forpart, slik at vi igjen oppnår det utholdende og jordvinnende travet, som schäferhunden skal ha.

Vi skal i denne sammenheng kanskje oppfriske Max von Stephanitzs’s beskjed til oppdretterne. ”Schäferhundavl er brukshundavl, er det ikke brukshundavl er det heller ikke schäferhundavl”

Målet for alle oppdrettere som elsker schäferhundrasen, bør være å framelske den komplette schäferhund. Det snakkes om utstillingshunder, brukshunder, familiehunder, sportshunder eller hva de måtte kalles.
Den korrekte schäfer skal inneha alle disse egenskapene.

Å splitte rasen i flere retninger er en fallitterklæring. Skal vi bevare rasen som verdens mest populære slik den har vært i 100 år må vi ta utfordringene på alvor.

Standarden som ble utarbeidet for rasen har overlevd fra 1899, med bare små endringer. Dette viser hvilke visjoner grunnleggerne hadde for rasen og hvor fremtidsrettet den var.